Navnet ditt, kontakten fra deg, kommer helt plutselig. Du har alltid vært sånn. Vi har ikke snakket siden 2004 (med et unntak av en ultrakort e-postutveksling i 2005 der vi prøver å få bekreftet at broren din er ok, og det viser seg at han er det, han har sovet hele 7 juli etter fyllesjuken fra OL-tildelingsfesten kvelden før og at det er derfor han ikke har svart deg) og jeg har dratt mine slutninger, jeg har gått ut fra at vi ikke kommer til å sees igjen, at du er et avsluttet kapittel.
Til du dukker opp igjen, sånn rett før tiåret avsluttes. Kanskje det er flere enn meg som har begynt å reflektere på The noughties – de personlige refleksjonene er mange og jeg kan ikke komme rundt at du forlanger din plass i dem; du åpnet tross alt dørene til et ekstrarom da jeg trengte et sted å rømme til og jeg ble boende der i sju måneder og fikk åpnet øynene mine til drama som et medium mens du gikk rundt og småkjeftet over hva du anså som et idiotisk nivå av naivitet hos unge norske jenter som er nye i England.
Du skriver “jeg googlet deg, det var overraskende – jeg ville trodd du hadde blitt skribent eller noe innen nå. Hva skjedde med satiren og skuespillene og monologene? Glad du holder koken på politikken. Ikke brenn deg ut, ok?”
Det har gått fem år. Det er rart å høre fra deg etter så lenge. Ting har endret seg. Ingen av oss bor i samme land, du har til og med byttet kontinent.
En av de såre tingene ved å flytte så mye på seg, er menneskene man mister i prosessen. Til du tar kontakt og minner meg på at det ikke trenger å være slik. Ikke egentlig. Ikke med de som teller.
