Til du dukker opp igjen, sånn rett før tiåret avsluttes. Kanskje det er flere enn meg som har begynt å reflektere på The noughties – de personlige refleksjonene er mange og jeg kan ikke komme rundt at du forlanger din plass i dem; du åpnet tross alt dørene til et ekstrarom da jeg trengte et sted å rømme til og jeg ble boende der i sju måneder og fikk åpnet øynene mine til drama som et medium mens du gikk rundt og småkjeftet over hva du anså som et idiotisk nivå av naivitet hos unge norske jenter som er nye i England.

Du skriver “jeg googlet deg, det var overraskende – jeg ville trodd du hadde blitt skribent eller noe innen nå. Hva skjedde med satiren og skuespillene og monologene? Glad du holder koken på politikken. Ikke brenn deg ut, ok?”

Det har gått fem år. Det er rart å høre fra deg etter så lenge. Ting har endret seg. Ingen av oss bor i samme land, du har til og med byttet kontinent.

En av de såre tingene ved å flytte så mye på seg, er menneskene man mister i prosessen. Til du tar kontakt og minner meg på at det ikke trenger å være slik. Ikke egentlig. Ikke med de som teller.

slik lys over væsken i trappen
fikk vann til å glisne som
blod mot stein

slik tåken la seg i en kald
skjermende innpakning
rundt ham som står igjen og ser
ambulansen kjøre

slik han snur seg mot en fremmed på gaten
og sier
de lærer aldri
de kjøper dritt så
det gode stoffet tar livet av dem
til slutt

slik kranglete tenåringer overdøver ham og
ikke ser amulanse nummer to
kjøre rundt svingen

slik brosteinene fortsatt glitrer
i luften og lyset fra en annen verden
bundet sammen av tydelige
harde herointråder

for vi vet ikke lenger forskjellen

på våre tanker og deres

på vår virkelighet og deres

på vårt oksygen og deres trykksverte.

I posten får vi tilsendt en meningsmåling.

Ingen av oss tør svare.

***

Jeg spør om du har hørt om klimaimmigrasjonsterror; den er overalt.

Det er det vi får når TV tvangsforer oss

med så mange overskrifter at de snubler inn i hverandre

meningen forsvinner og vi blir redde for at

moder jord skal atombombe bussen vår.

“Hysj!” sier du.

Redd for at jeg tenker for mye,

for høyt.

***

Det er best å ikke si noe;

når jeg åpner munnen hører vi knirkete vokaler fra en ukjent stemme

og som var det morsmelk siger overskriftene

inn med morgenkaffen

på tross av lukkede øyne

på tross av bomull i ørene.

Lungene våre er sorte av trykksverte.

***

Vi slår av TV for å finne oss selv.

Trekker for gardinene, drikker vin og maler

på veggene.

Sverd og roser

Du sier det minner deg om Arbeiderpartiet og stortingspolitikk og

før vi vet ordet av det invaderer klimaimmigrasjonsterroren stuen vår.

***

Det er best å ikke si noe, og mens jeg tier

ruster stemmebåndet sakte.

På jobben din skuler alle på en kollega fra Bangladesh;

en dag graver de gjennom skuffene hans for å forsikre seg

om at de er trygge.

Du kommer hjem

hvit i ansiktet, sier

jeg liker dette, jeg forstår ikke.

Jeg sier

det er ikke dem

det er trykksverten de får inn med maten.

***

Det slutter en dag vi kveles

av vår egen stemme:

helt stille

med luftveiene blokkerte av svart og ubrukt lyd.

The will to fight is exhausted, tonight
- the urge to rebel has been bound.
Couldn’t explain, though we wait yet again
for some fire, for spark to be found.

as all disappeared into youtube clips
purple fonts and virtual resistance

“Fuck climate change” – from everyone’s lips
as we get closer to virtual existence.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pur whiskey on him and inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and the grocery clerks
never know that
he’s
in there.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, I haven’t quite let him
die
and we sleep together like
that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

(Charles Bukowski, The Last Night of the Earth Poems)

Ekteparet Hansen har vært Lykkelig Gift i snart 20 år. De krangler aldri, men representerer en Forent Front, både når det gjelder personlig smak og meninger. Fru Hansen bruker ikke sko med høye hæler fordi det kan bli forstått som seksuelt oppfordende. Av samme årsak bruker hun heller ikke skjørt som er kortere enn ankellengde. Herr Hansen bruker dress. Slik kan alle se at han er en seriøs mann, og han unngår å blir forvekslet med de venstrestilte kommunistene som det kryr av på gaten.

Ekteparet Hansen foretrekker bøker fremfor filmer fordi det gir dem mer dybde. Bøkene står i alfabetisk orden etter forfatter, og de er nøye på hva de leser: Fru Hansen leser ikke meningløs romantikk og Herr Hansen holder seg godt unna urealistisk science fiction. De leser heller ikke tegneserier eller bøker skrevet av lesbiske kvinner.

Hver morgen, klokken ti på halv sju, står Herr og Fru Hansen opp. Mens hun lager frokost, jobber han med slipsknuten. Deretter går han på jobb, mens hun rydder og vasker huset. En Vellykket Familie har alltid rent hus. Når søndagen kommer får de besøk av deres sønn, og de har stek av en eller annen sort, med poteter, saus og grønnsaker De spiser klokken tre. Kvart på fire tørker Herr Hansen seg rundt munnen med en stoffserviett, og gir uttrykk for hvor god maten er. Sønnen nikker. Fru Hansen smiler og de er en Lykkelig Familie.

En gang i uken spiser de middag med vennene sine. De diskuterer skatt og samfunnets sammenbrudd, for Ekteparet Hansens venner er like alvorlige og suksessfulle som dem selv. Ynglingstemaet deres er Dagens Ungdom. Disse kveldene snakker Herr Hansen mye. Fru Hansen er taus. Noen ganger har hun lyst til å forsvare Dagens Ungdom, men da kunne de blitt Uenige og den risikoen vil hun ikke ta.

Herr Hansen er Den Suksessfulle i ekteskapet. Fru Hansen er Den Pene. Det ser godt ut slik. Han tjener penger. Hun holder hjemmet deres velstelt.

Når Herr Hansen kjører til jobb i sin svarte BMW om morgenen, lager han en mental liste over alt som skal gjøres i løpet av dagen, og vurderer hvordan det hele kan bli gjort så Effektivt Som Mulig. Deretter går tankene hans til Fru Hansen som er hjemme. Han pleide å tenke på henne med et smil munnen. Han pleide å tenke at hun var søt der hun gikk og stelte med hus, barn og hage. Nå blir han ofte irritert. Fordi hun fortsatt kler seg i lave hæler og lange skjørt. Han skulle ønske at Fru Hansen var mer spennende, at hun laget noe annet en stek til søndagsmiddag. I begynnelsen syntes han rutinene hennes var søte, men nå er han lei dem. Han skulle gjerne sagt noe, men da kan en Uenighet oppstå. Dessuten har de for lengst blitt enige om at det er slik ting skal være.

Herr Hansen tenker ofte at om de ble skilt ville han komme best ut av det, men da måtte han vaske huset selv. Og når man er skilt kan det bety at man ikke behersker å ha familie og jobb på en gang. Herr Hansen vil gjerne være Suksessfull nok til å klare begge deler.

Fru Hansen drømmer. Hun har lyst til å gå ut i arbeid, og når Herr Hansen har dratt på jobb åpner hun avisen og sirkler inn alle de ledige jobbene hun tror hun ville behersket. Fru Hansen har lyst til å gå på kveldskurs og lære seg IT. Herr Hansen klarer seg best uten datamaskiner, og sier ofte at det meningsløst å lære seg data nå siden de snart vil gå av moten likevel. Fru Hanser sier ikke at hun vil gå på IT kurs. Slik unngår de en Uenighet.

Ekteparet Hansen tror på Likestilling. De tror på at kvinner er like mye verdt som menn, i alle fall nesten. Men Fru Hansen arbeider ikke utenfor huset. Det er ikke nødvendig når Herr Hansen tjener nok til å forsørge dem begge. Istedenfor beundrer de begge alle de kvinnene i verden som arbeider fordi deres menn ikke er i stand til å forsørge dem.

Fru Hansen er ikke dum. Hun kan se at Herr Hansen ikke er fornøyd med henne. Så hun lager søndagssteken enda mørere, og holder huset enda renere. Hun har en mistanke om at det egentlig ikke er der problemet ligger, men hun ser at han er frustrert og gjør det hun kan. Herr Hansen er heller ikke dum. Han ser at Fru Hansen ikke lenger smiler like varmt når han kommer hjem fra jobb. Så han prøver å få slipsknuten bedre til.

Fru Hansen ønsker ofte at Herr Hansen ville diskutere ting med henne. At han ville lytte på det hun har å si. Hun sier det aldri til ham, for hun vet at det er en meget urealistisk drøm. De ble jo Enige om at det var best slik. Fru Hansen har lyst på hund, så får hun noen å snakke med. Kanskje hun kunne diskutere politikk med en liten puddel, for den ville jo ikke snakke igjen, og dermed ville ingen Uenighet oppstå. Hun prøver ofte å snakke med Herr Hansen om dagligdagse ting. Hva har han mest lyst på til middag på onsdag? Synes han hun burde kle seg i sort eller grønt? Herr Hansen synes hun er masete. Han sier det ikke, men han synes det likevel.

Noen ganger lurer Fru Hansen på om hun ville hatt det bedre Alene. Da kunne hun tatt en jobb og hatt en puddel. Hun kunne også gått i andre klær enn dem hun er Enig med Herr Hansen om at hun bør gå i. Hun kunne lære seg å synge og hun kunne også sluttet å putte to fingre i halsen etter hvert måltid. For det er bare fordi hun og Herr Hansen er enige om at hun skal være pen at hun orker å holde seg så tynn.

Fru Hansen sier aldri noe om at hun ikke er Lykkelig. Herr Hansen sier heller ikke noe om at han ikke er Lykkelig heller. Men de smile ofte til hverandre, uten at smilene når den annens øyne. To ganger i måneden, annenhver lørdag, har de sex. Det er ofte nok, det er de Enige om, selv om ingen av dem egentlig bryr seg lenger.

Om søndagen kommer sønnen på besøk. Av og til spør han hvorfor Fru Hansen ikke tar seg en deltidsjobb så hun har noe å fordrive dagen med, men både Herr og Fru Hansen ler det bort og sier at det er da ikke nødvendig. Av og til spør han hvorfor Herr Hansen ikke kommer tidligere hjem fra jobb slik at ekteparet kan finne en Felles Interesse. De ler begge to. Fru Hansen er innerst inne redd for at Herr Hansen en dag vil finne en hobby for dem begge, for i såfall blir det enda flere timer per døgn de må tilbringe sammen.

I all hemmelighet ønsker egentlig Fru Hansen at Herr Hansen kunne finne en elskerinne. I såfall kunne de gått fra hverandre med en god grunn. Sannheten er at Herr Hansen skulle ønske at Fru Hansen kunne finne seg en elsker. Av nøyaktig samme begrunnelse.

Når torsdagskvelden kommer reiser det Perfekte Ekteparet igjen på middagsbesøk. De smiler og er enige. Herr Hansen snakker mye. Fru Hansen ser pen ut. På vei hjem sitter de tause i bilen.

jeg har ikke mye å si.

Månelyset drukner i gatelys.
På bunnen av en rødvinsflaske et sted ligger kanskje stemmebåndet mitt
gjennomsyret av gamle druer og jeg tenker
trenger vi egentlig stemmebånd for å drømme?

Øynene dine reflekterer grønt, kunstig lys rundt
utvidede pupiller i mørket
du viser meg en bar underarm med tre plastre
huden er hvit i mørket og
jeg spør ikke

hva som har skjedd
hvem du har møtt
hva du har gjort.

Du sier det er på tide
at ordene fløt igjen.

Blir du aldri lei av å håpe?
Trett av å vente på noe du kan holde fast i?

På veggen bak deg er ordet ”KUK” tagget
med meterhøye bokstaver og iltre illustrasjoner.

Slik blir stemmer brukt.
Slik blir ordene sløst bort
Slik blir drømmene sittende ensomme.

Jeg forholder meg taus. Drikker rett fra flasken.
Venter.